Krusedullfilosof Hans Christian Medlien har noen interessante betraktninger om rammene for fradrag for sponsing, markedsføring og velferdstiltak. Han har en original løsning for dem som ønsker å kanalisere støtte til dem som virkelig trenger den – med skattemessig fradrag:
Visste du at en bedrift får skattefradrag for ubegrensede beløp til firmafester, julebord og sponsing av velfødde fotballknotter fra IL Østvest, men kun 12.000 kroner til bekjempelse av HIV/aids i Sør Afrika? Tenk deg at du har råd til å belaste kassa med 200.000 kroner på sponsing – etter skatt. Dersom du velger å gi alt til HamKam så kan du overføre 278.000. Velger du heller Røde Kors så kan de maksimum motta drøye 203.000. Forklaringen er slik: I det første tilfellet godkjennes hele beløpet som kostnadspost i regnskapet, og med 28% skatt på overskudd vil sponsorbeløpet gi ca. 78.000 i skattelette, ergo 200.000 i reelt pengebruk. I tilfellet Røde Kors godkjennes maksimalt 12.000 kroner til kostnadsført støtte, hvorav 28% skatt utgjør kr. 3.360, altså et reelt pengebruk på 200.000 også her.
Er dette riktig politikk i 2010? Er det ikke nå behov for et betydelig større privat engasjement for å dele vår overflod med de som sliter og lider? Ville det ikke være naturlig at pengebingen Norge avstår fra skatteinntekter når en virksomhet vil gi etter beste evne til slike formål? I dag kan vi altså maksimalt gi 12.000 – tolv tusen - i året som fradragsberettiget til godkjente humanitære organisasjoner. Til ”seminar” på danskebåten kan vi utgiftsføre en kvart million eller mer om kan, for dermed å betale mindre skatt.
Nå har vi lenge i Norge, og med stigende nødvendighet, snakket om at lønnsomme virksomheter og rike enkeltpersoner må ta et større samfunnsansvar. Jeg mener vi har en moralsk plikt til å dele, og jeg føler meg sikker på at mange, MANGE flere ville bidra – og bidra MER – dersom også skattereglene ble tilpasset de skrikende behov verden står overfor. Dette bekreftes også i en Aftenposten-artikkel fra juni i fjor der norske rikfolk, som Stein Erik Hagen og Jens Ulltveit-Moe, påpeker at skattesystemet bremser givergleden. Artikkelens hovedperson var for øvrig Microsoft-gründeren Bill Gates, som vil gi bort hele sin gigantformue på nærmere 300 milliarder kroner til humanitære formål. – Vi har noen skatteincentiver i USA, og uten dem hadde det helt sikkert vært mindre donasjoner fra rike, sier Gates.
Nå er ikke mitt anliggende å peke kun mot milliardærene, men hver og en av oss som etter evne kan gi litt ekstra. Visste du at dersom det kan kalles reklame så er det ingen øvre grense for utgiftsføring i regnskapene i Norge? For å få revisorgodkjent et beløp på reklamekontoen kreves kun at giveren synliggjøres med skilt eller annet profilering. Men kan det tenkes at firmareklamen er vel så god ved å fortelle om bidraget til malariabekjempelse i Kongo, enn å vise til en gusten tøybit i et virvar av logoer på ei fotballtrøye? Vil det ikke være en like så god historie for butikken at 100.000 til Leger uten grenser trolig har reddet menneskeliv i Gaza, enn å ha klistret samme summen på håndballparketten i Plaza?
Om kriteriet for slike fradrag er investering i bedriftens omdømme, så burde det ikke være tvil om at også ei tekstplate ved en nybygd Redd Barna-skole i Bangla Desh, eller en fortelling om UNICEF-bidraget på sin egen hjemmeside, er minst like verdifull. For bedriftens interneffekt av slike ytelser hører også med i verdiberegningen. Vissheten om å ha bidratt til å forandre for andre – og kanskje attpåtil kjenne litt mer til forholdene utenfor vår egen snevre verden - skaper uvilkårlig stolthet og samhold, langvarige gode følelser og historier som hjelper oss til å stå på litt hardere og tåle litt mer. Da jeg selv i fjor bestemte meg for å bidra med en drøy halv million til Plan for brønnboring i Sierra Leone, var det altså verken reklame- eller skattemotivert. Men mitt énmanns aksjeselskap kunne ha gitt etthundreogfemtitusen kroner MER dersom skattereglene var som for draktreklame. For den summen, som nå havner i statskassa, kunne ytterligere to-tre landsbyer med møkkete, infisert sumpvann fått rent drikkevann allerede i sommer.
Min utfordring går dermed til finansminister og sambygding Sigbjørn Johnsen, en mann med et flott humanitært og vidsynt verdigrunnlag: fjern 12.000-taket og innfør himmelhøy fradragsgrense for gaver til humanitær glede. I mellomtiden får vi heller løse skjevheten med kreative metoder. Vi kan jo sørge for at småjentene som daglig går kilometervis etter vann, på tom mage og såre bein, får logoene våre klistremerket til hode, skulder, kne og tå. For hvis det er sant at målet helliger midlene så får myndighetene gjøre sitt, mens jeg gjør mitt.